Selv om jeg synes det er alt for tidlig å oppdatere bloggen, har jeg blitt satt under et visst press av enkelte velmenende mennesker. Problemet er hva jeg skal skrive om? Hmmm. Noe jeg setter pris på kanskje? Ja! Sykling.
Ikke hvordan man sykler. Heller ikke en moralpreken til sofasliterne, men ganske enkelt fortelle hvor fint det er å sykle:)) Det er nemlig en ting jeg setter stor pris på, og det er to ting. Nemlig at jeg har en frisk kropp, og at jeg kan bruke den i Guds fantastiske natur.
Svette, melkesyre, blodsmak, utholdenhet, mestring, fartsfølelse, spenning. Jeg kjenner at jeg lever! Deilig altså, å sette utfor en bakke, eller starte i bånn av en stigning vel vitende om at dette ikke går av seg selv. MEN, når man møter motstand, og ikke setter seg ned, så vokser man og blir sterk:))Sykling foregår som regel ute. Helst utenfor by og mas. Og da skjer det noe rart. Man får en ro inni seg, og man kan merke at Gud er nær. Det er nettopp det jeg har satt sånn pris på. Hver gang jeg har syklet i sommer har jeg takket Gud. Takket for at han har bevart meg, at han gjør spennende ting inni meg, at jeg får være hans, at jeg er frisk og at jeg får oppleve hans flotte natur, den gir oss jo et lite bilde av hvor mektig og god han er. Livet er så godt om man bare tar det enkelt og er takknemlig.
Kjære Jesus, hjelp oss å bli som barn, med en daglig avhengighet til deg.
Glemte å nevne at det gjør ikke sykling mindre spennende når du kan dele den med din aller beste og kjæreste venn på denne jord.
